HÆ? Seriøst??? Er den ekte?
Hmm... må teste...
New York Marathon er visst en gedigen folkefest og som engasjerer de ulike bydelene. I Harlem var det for eksempel Gospel-kor som sang nytt mot inn i løperne, folk hadde bakt småkaker og delte ut kjærlighet på pinne mens de heiet "Go Runners!"
Både meg og Jeppe ble beveget og måpte over Obamas seierstale. Da er det lett å tenke seg at inntrykket ble storslagent midt iblant Obamas tilhengere på en tilfeldig bar i NY. Folk smilte høytidelig med håp i tårekanalene og gjentok Obamas historiske ord: "Yes, we can!"
Her hjemme satt altså jeg, en enkel sjel som forakter det amerikanske, og lot meg konvertere til en "believer" på null komma niks. (bra jeg ikke har støtt på karismatiske sektledere så langt...)
Olivia og meg var ute og prøvde vår nye Beco bæresele idag. Hun sovnet mens jeg bar henne på rygg, så den kan ikke ha vært så veldig ukomfortabel å sitte i. Jeg fikk således en fin anledning til å snoke frem en fin gave til farsdagen på søndag.
Hjemme benyttet jeg meg av anledningen til å presse meg inn i leiligheten under for å spionere på hva min avdøde nabo Paul ville holde skjult bak sikkerhetslenken sin. Etter to store containere med skrotnisse-effekter, var leiligheten fortsatt fylt opp til randen av sammenbrudd med nips og diverse ting mannen aldri fikk bruk for. Hans to distanserte slektninger var i ferd med å miste motet.
Leiligheten blir til vår glede bosatt litt senere i vinter. Det har vært litt ugreit med de kalde gulvene når Olivia er på åle-meg-rundt-omkring-stadiet. En (levende) nabo under gulvet vårt er også gode nyheter for strømregningen vår.
På kvelden kom Gry og Ann Iren innom etter litt søvn og slikt no', og jeg fikk hyggelig selskap mens Jeppe var på opptak til "Senkveld" sammen med sin mamma.
Olivia har finjustert sitt lurendreier-ansiktsuttrykk til å inneholde et ekstra glimt i øyet. Av og til ler hun spontant så grøten spruter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar