Fremskutt

Olivia er 7 måneder i dag!
Lengde: 60,5cm
Vekt: 6140g
Hodeomkrets 44,5cm

Vi var på en forsinket 6. mnd. kontroll på helsestasjonen i dag. Alt var feiende flott bortsett fra en ting. Hodeomkretsen til Olivia er på vei ut av gjennomsnittsgrafen for de født til termin på samme tid. Dette hadde de jo allerede reagert på på Ullevål, men jeg trodde på legen som sa hun helt sikkert hadde målt feil.

I dag målte legen en økning på 1 cm på en måned. Hva kan det være i ytterste konsekvens?
Muligens vannansamlinger i hjernen som gjør at hodet vokser fortere fordi trykket presser på hjernen. Det man upopulært kaller vannhode.



Hjertet mitt stoppet. Så begynte det å slå igjen i takten til sørgelige bilder glidende over netthinnen. Bilder hvor vi var familien på TV Norge med det stakkars syke barnet.

Vi fikk med oss en henvisning til ultralyd på Ullevål allerede på mandag (jeg ble bekymret når de fiksa timen SÅ fort, selv om damen sa det var en avbestilt time) Jeg spurdte damen på helsestasjonen om det var vanlig at de henviste folk videre? Hun kunne kanskje berolige meg litt?

Egentlig ville jeg at hun skulle ta rundt meg, sette på meg varme raggsokker, lage en kopp te og nynne en sang om hvor fint alt kom til å gå.

Det gjorde hun ikke. Jeg er voksen, så hun sa det som det var:
"Nei, de e itte så ofte, men det hender om noen avviker fra percentilskjemaet. Je ska ringe åt de i ferien med ein gong e fe resultata"



Så gikk jeg innom Panduro hobbybutikk uten å klare å konsentrere meg om å BARE kjøpe det jeg virkelig trengte. Jeg endte opp med en håndfull scrapbook-ark på tilbud mens jeg tenkte at det kanskje ble en minnebok over noe som har vært i stedet for at det er minner som fortsatt lever. Jeg betalte uten å si takk og farvel, og stakk ut til mann og sovende barn.

Jeg prøver å kutte ned på dramatikken i dagliglivet, men min hjerne lever sitt eget yrende liv.


Jeg var ganske stille og hadde mest lyst til å grine da Jeppe og meg etterpå satt på Myrens kjøkken for å spise lunsj. Det føltes litt rart at vi begge satt der, på samme side av bordet, begge med armene i kors, stirrende ut i luften.

Etter en stund sa Jeppe: "Hva gjør vi hvis det er vannhode?"
Jeg sa: "Vi overlever..."

Det var løgn. Inne i hodet mitt kjempet jeg kampen med meg selv om å ikke løpe fra regningen, dra rett hjem og google innholdet til den medisinske termen ned til det minste fragment, kontakte eksperter i USA og pantsette leiligheten.



Jeg forstår meg ikke på meg selv: Jeg er en dramatiker som ser ytterste konsekvens i alt som skjer og kan komme til å skje. Samtidig er jeg en optimist som har klokketro på at alt går fint, og at jeg er, og dermed også min familie, en heldiggris.

Jeg er litt sånn:
iiik! jippi! iiik! jippi! iiik! jippi! iiik! jippi!

Jeg ble ikke rolig før jeg ringte mamma (jeg skal prøve å bli en slik mamma for Olivia) Mamma fant frem helsekortet til min søster Ann Iren som viste seg å ha en relativt oppklarende effekt. Sammenlignet vi både fødselsalder og korrigert (termin) alder, ledet Ann Iren på et par cm. over Olivia i hodeomkrets. Ann Iren hadde visst blitt tilbakekallt for ekstra måling da hun var baby også. Vi snakker altså arv og ikke defekt.

De fleste babyer er flate både i bakhodet og over pannen. Olivia har derimot et velformet rundt bakhode og sin mors (og tantes) litt fremskutte panne. Det vil jo gi et par ekstra centimeter?



Jeg har sett noen bilder i kveld av meg selv som baby, og Olivia er ikke i nærheten til min optiske omkrets. Trøsten er at det justerer seg bra ut etter hvert.

Hvis ikke får det heller bli pannelugg-sveis.


Men jeg holder likevel pusten til vi vet mer om resultatene av ultralyden.


-----
Forresten ble Jeppe og meg intervjuet av P3 da vi satt på Myrens verksted. Vi fortalte om hvordan vi møtte hverandre. Det ble et morsomt intervju, tror jeg. I 5 minutter glemte vi at vi var litt triste og litt satt ut, og hoppe-hinket nedover minne-alléen.