Flisespesialisten

Vi fikk oss en støkk i dag.

Olivia gikk på hodet rett i flisene idet hun rullet seg ut av stellebordet på Vøienvolden gård. Vi var der sammen med barselgruppa idag.

Det virket som om hun kom fra det med skrekken. 20 minutter senere ble hun pluselig så skrekkelig slapp der hun satt i meitaien. Den lille kroppen falt sammen mens øynene glippet og hun "fjernet" ut og ble borte fra meg. Jeppe og meg utvekslet redde blikk.

Jeg trodde vi mistet henne.

Jeg løftet henne ut av meitaien og vekselsvis blåste og kysset henne hardt på kinnene, armene mine var som gele. Jeg knelte ned på grusen fordi bena ikke ville bære meg mer. Prøvde å få kontakt med henne mens Jeppe ringte 113.

Ambulansen kom kjapt og resten er tåkete minner rørt i en suppe av hendelsesforløp, mulig ytterste konsekvens og selvbebreidelse.

På Legevakta
Lille søte Olivia lyser opp når hun møter nye mennesker, så ingen trodde på min forklaring om at hun var glassaktig i blikket. Glassøynene forsvant med én gang det kom noen nye mennesker inn i undersøkelsesrommet.

Alle sa det hadde gått bra og at hun ikke har hjernerystelse, men mammahjertet følte seg litt usikker, så det føltes greit å spise middagen på SüdØst like ved Legevakta. Sånn i tilfelle...
Etter en stund kom Idunn innom etter jobb.



Olivia rekonstruerer fallet

Olivia har fått sovet litt i kveld, mest på spasserturen hjem langs Akerselva. Jeg merker likevel at jeg føler meg redd for natten og mulige etterreaksjoner.











Det hjelper vel ikke akkurat at Jeppe og meg nettopp så filmen "InAmerica", historien om en liten gutt som hadde falt ned en trapp som toåring og senere utviklet en svulst som følge av fallet og døde tre år etterpå. Filmen handlet vel egentlig mest om hvordan den lille guttens familie taklet/ikke taklet livet etterpå. Jeg tenkte i alle fall mye på den filmen da vi satt og ventet på Legevakta.

Før episoden tok vi noen fine bilder på Vøienvolden gård: