Heks-burger

Jeg ryddet unna de flaueste hybelkanin-hemmelighetene før svigermor kom klokken seks for å spise sammen med oss, pannekaker denne gangen også. Jeppe og meg spiser pannekaker hver gang vi har for lavt blodsukker til å komme på noe bedre. Kanskje på tide å begynne å lage ukesplan for matlaging og innkjøp slik vi har fantasert om lenge...

Svigermor satt barnevakt mens Jeppe og meg var på musikalen "Witch Which" på Det Norske Teateret. Forresten flott at stykket er satt opp på akkurat dette teatret da hekser høres bedre ut på nynorsk enn bokmål. Hekserier på bokmål blir rett og slett litt blodfattig. Likevel, sant skal sies, jeg irriterer meg grenseløst over uttalen av ordet "ikkje" på østlandsk-nynorsk.

Egentlig var ikke hverken Jeppe eller jeg selv i toppform og mottakelig for særlig annen kultur enn samsoving. Begge fantaserteom å ta inn på hotell for å sove. Siden vi kom i skade for å kvele en serie av gjesp, og satt ved siden av Ann Irens kollegaer, flyttet vi oss helt øverst i salen...sånn i tilfelle vi falt i snorke-søvn og gjorde skam på både slekta og kultur-Norge. Ann Iren hadde tross alt vært grei og skjenket billetter, så vi måtte være litt anstendige i forhold til hennes kollegaer.

Men så glemte vi å tenke at de samme kollegaene bare så to tomme seter etter første akt og helt sikkert trodde vi hadde gått hjem i all kjedsommelighet.

Som en av de på jobben til Ann Iren hadde sagt; "Andre omgang var best".

Hihi, det stemmer nok det, det var nok mest smell i andre akt. Jeg likte spesielt innsatsen til en skuespiller som jeg tidligere bare har sett i rollen som halvhysterisk nordnorsk lærer med frynsete nerver og på randen av skilsmisse. Derfor var det så utrolig gøy å se henne i rollen som snikende og manipulerende søster av Broder Daniel, "heksen" Marias store kjærlighet.

Hun minnet meg om en sofistikert og voksen selvsikker utgave av "Audrey" (Sherilyn Fenn) i Twin Peaks, om noen husker denne jenta som kunne lage knute på en kirsebærstilk med bare tunga.

Sikkert flaut for Olivia å lese om noen år, men jeg øvde kraftig etter den episoden... og selv om jeg ikke vet om jeg klarer det nå, kunne jeg det i hvert fall dengang.

hihi, nå dag drømte jeg et lite øyeblikk om at jeg var en av deltakerne på Den Store Klassefesten, og min motpart fikk spørsmålet: "Kan Maya slå knute på en kirsebærstilk med bare tunga?"

Uansett, jeg er glad for å ha sett stykket selv om det ikke rystet innvollene mine. Av og til kan man se en film og synes den er helt ålreit, men ikke'no mer. Likevel kan man gå og tenke på episoder fra filmen, små detaljer og store poenger, i flere uker. Da er det en bra film, synes jeg, selv om jeg ikke tok helt av under visningsøyeblikket. Jeg ser for meg at WW kan gi meg litt av det samme.

Vi var kanskje litt halvlunkne til forestillingen...Men DU VERDEN som vi klappet!

Jeg synes klapping på teaterstykker er like kleint som tips på restauranter og i barer. Man klapper og tipser alltid mer enn man egentlig orker og har lyst til.

Jeg mener, de får vel lønn for prestasjonene sine?

Jeg klappet nok mye mer enn det jeg hadde tenkt i kveld. Underveis kjente jeg at det strømmet blod til vonde skuldre og en stiv nakke, så jeg fortsatte til jeg nesten blødde i hendene og resten av publikum hadde gått hjem.

Hmm...det er flaut å si det, jeg vil jo så gjerne henge meg på kultur-eliten, men min og Jeppes høydare i kveld var måltidet på Texburger.



Hjemme var det rolig, men Olivias farmor hadde fått kjørt seg underveis. Olivia hadde skreket som om hun hadde fått en kniv kjørt inni seg og svigermor hadde begynt å tenke på et besøk til legevakta.

Det hender ganske ofte at Olivia våkner på kvelden etter å ha blitt lagt et par ganger. Hun hyler i fryktelige smerter og ingenting hjelper, bare pupp.

Og hvis pupp hjelper SÅ spontant, hva er galt da? Er hun redd og har behov for trygghet, eller finnes det en type smerte som kun kureres av pupp?
Jeg klarer rett og slett ikke finne ut av det.