MR

MR står for Magnetic Resonance eller Møre og Romsdal, alt etter hvilken setting man finner forkortelsen i.

For oss betyr MR å nekte ungen sin mat når hun er sulten, vente på tur til narkose, holde henne fast slik at hun ikke skal sprelle for mye når narkoselegen presser en liten maske mot ansiktet hennes, se ungen strigråte for å så bli helt slapp og øynene ruller bak i hodet, bli bortvist i hui og hast for at vi skal slippe å se henne bli intubert, drikke kaffe og lese aviser i sykehuskaféen mens vi skjuler vår redsel for at de skal finne noe farlig på bildene, vente på telefonen om at det har gått bra med Olivia, vake over henne mens hun våkner og vente vente vente på prøveresultater.

Vi var heldige idag. De yngste får slippe til først, og Olivia var minst, så da ble det ikke mer enn time å vente. Alt gikk fint på MR og vi ble kallet opp til posten og oppvåkningen der. Sykepleieren der hadde utovertiss og var høy og bred over skuldrene. Jeg skammer meg over å tenke at han hadde så store muskler at han umulig kunne være empatisk nok for vår datter og hennes behov.

Men så hadde ikke Olivia så stort behov for å sove. Vi så henne ligge i dyp søvn, glippet bittelitt med øynene for så i neste sekund heise seg opp i stående stilling med hendene fast i sprinklene. Der kjente hun seg nok både kvalm og svimmel, for hun så skikkelig fortumlet ut. Sykepleierne ble litt fortumlet selv av den raske oppvåkningen. Jesus kunne ikke ha gjort det bedre.

Jeppe og meg, som hadde planlagt en hel rekke gjøremål mens hun sov, måtte i hui og hast pakke sammen. Røntgen ventet for å få tatt bilde av shuntet. Det er store magneter i sving under en MR-undersøkelse, og av og til kan disse feiljustere mengden vann som renner igjennom drenet. Det var ikke særlig populært å bli tvunget til å ligge stille for frøken Oppesen.

OK, så drenet hadde faktisk blitt feiljustert til "5", normalt står det på "8", men nå ville de justere det til "12".

Jeg ble veldig urolig over at de kjørte på med hele 12, fire hakk opp. Legene reagerte på at hodet ikke har vokst på 8 uker og at shuntet derfor er stilt på for lite vann, at shuntet er altfor effektivt i drenasjen. De skal nå la vannmengden hjelpe til med normal vekst av hodet.

Jeg tror egentlig ikke at det er så fryktelig skummelt, at det er prosedyre. Men det er nå engang mammaers jobb å bekymre segfor overtrykk i hodet.

Mer om ting og tang i Jeppes blogg.


Da vi kom hjem var jeg skikkelig rufsete i kantene. Jeg var jo egentlig syk og burdet holdt meg og forkjølelsen under dyna. På Riksen var jeg ikke syk, så da hadde jeg brukt litt mer av energipotten enn jeg hadde (litt slik som finanskrisens opphav)

Jeppe tok med Olivia ut på tur i meitai. Jeg var sulten og kresen så jeg spiste på den lokale kaféen og inviterte med meg Ann Iren. Mens jeg sitter og snakker om Olivia titter hun frem fra hjørnet der vi satt. Det var Jeppe som assisterte det litt pussige "dukketeateret" og det moret meg stort.

Ann Iren lekte med Olivia i lekerommet på kaféen før vi handlet litt på Rema og beundret Ann Irens leilighet like ved.


Olivia sovnet befriende fort etter nattstellet. Rundt midnatt våknet vi av at hun hadde store smerter. Hun hylte hjerteskjærende og Jeppe konkluderte at "nå må vi fort tilbake på Riksen" Mens jeg pakket i hodet, gikk Jeppe rundt og bar på henne og trøstet i massevis. Det roet seg heldigvis etter litt promp og noen rap. Etter en evighet sovnet hun klynkende. Mest sannsynlig hadde hun samme magesmertene jeg hadde tidligere på dagen. Og det var gujelpesmei vondt nok.