Stille invasjon

Det er riktignok sommer og ferietid, men idag føltes det ut som om hele Sverige var samlet på Aker Brygge. Bortsett fra i den kinesiske bistroen i tredje etasje, så var alle ekspeditørene og turistene svenske.

Jajja-men-sann, ha en jättetrevlig dag.
Det virker som om det er lettere å være glad om man er svensk?

Paranoia:
Det er en stille invasjon som foregår. Mens russerne hadde sovende agenter i USA under den kalde krigen, utfører svenskene en snikende, men glad overtakelse av vårt moderland. Broderlandet sender smilende soldater for å ta over vårt kjerneområde; servicenæringen. Når de har fått kontroll på mat, klær og alkoholservering, er vi allerede i glad-fiendens vold.

Til slutt deler de ut svenske pass til hele den norske befolkning og snart går vi alle samme vei som Jämtland och Härjedalen. Rakt åt skogen.

Det gjelds å passe seg.


Uansett, Aker Brygge har et altenativ til amming sittende på toalettlokk om man er av den sjenerte typen. Et ammerom med en slags opplevelse av SPA. Duse farger, rolig avslapningsmusikk og to ammesenger-daybeds med masse puter og forheng. Har man større barn, kan de amtidig boltre seg med tegnesaker og byggeklosser.

Olivia sov lenge idag etter besøket hos legen, som forøvrig også er svensk, og nokså grå i håret. Seansen fortonte seg litt slik som dette:
lege: Ja, får ni noen oppfølgning efter operasjonarna?
M: Ehh, nei, men jeg hadde håpet å finne svar her.
lege: Nej, det blir nok svårt. Dette er jo inte en vanlig diagnos. Jag har aldrig sett det forut.
M: Jammen, du er jo så GAMMEL ! (Jeg bare tenkte dette siste inne i meg, altså mamma)

Alt det andre jeg lurte på, ble også enten avfeid eller utledd, så værsågod; 270kroner for å ha tappet litt blod med mindre jeg ikke feiler noe alvorlig. I så tilfelle skulle de ringe meg. (tenk hvis de ikke husker det/brevet ikke kommer frem i posten?)


Møtte A9 helt tilfeldig nede i byen og tok bussen hjem sammen. På bussen møtte vi en superglad svensk kille som snakket mye om sin brorson som også var 8 måneder gammel. Hans bror hadde giftet seg med en norsk jente og flyttet tilbake til Sverige. (Aha! NOK et bevis!) Svensken og Olivia sjarmerte hverandre og han viste meg bilder av nevøen på mobilen.

Jeg fikk hjelp av Ann Iren til å velge riktig brilleinnfatning ved Arendalsgata busstopp. Vi fikk i tillegg hjelp av en karrierekvinne og en alkoholist (med barnetekke) til å velge.

Olivia har vært en drømmeunge i dag. Hun har stort sett vært blid og sov til og med mens jeg prøvde klær på H&M. I dag såg jeg en bevisst rampete handling som hun moret seg kostlig over. Hun lurte fra meg sugerøret til juicen min med snert i blikket. Jeg ble helt paff.

Ellers har hun begynt å slenge alt i gulvet etter å ha ristet to ganger på tingene. Det virker som en litt avansert stein-saks-papir greie. Å klaske og slå og hamre på ting er også en stor greie om dagen. Borte er de forfinede damete håndbevegelsene hun kom til verden med.

Jeppe kom hjem et par timer etter leggeritualet, og en grinete liten jente (vilikkesove-vilikkesove) skiftet fra misfornøyd og plaget til smørblid pappajente på null-komma-niks.

Det er da man føler at man ikke strekker til.