Fridag

Olivia trimmer koordinasjon i babygym
(Lang videosnutt for spesielt interesserte)

Det har nesten vært som om å ha ferie. Jeg er alldeles ikke bortskjemt med at mitt barn sover særlig på dagtid, og i alle fall ikke med mindre det er fart på vogna. Olivia har vært særdeles harmonisk og sovet mens jeg kunne spassere i rolig caffelatte-tempo og se meg om på arkitektur og andre detaljer. Ting man misser om man småløper bak vognen i angst over at noen skal våkne med skrik og skrål, og det er langt hjem.


Møtte barselgruppen min ved helsestasjonen og gikk en semilang tur før vi endte opp på Åpent Bakeri ved Nordpolen. Jeg må innrømme at når jeg triller solo, så tar jeg ikke de mest utfordrende bakkene og om det blir for ille, tar jeg heller bussen et stykke. Det er nok derfor man har innført barselgruppene utover det å beskytte andre mot et snevert interessefelt; de late må stå på litt ekstra.

Jeg digger dette bildet av Lukas og Sofie. Lukas har liksom et slikt stålblikk Sean Connery drømmer om, og Sofie fanger linsen like bra med sitt kokette smil. Leah lå i vognen da jeg fotograferte.

De begynner å bli eldre nå, disse barselbarna. Nå er de mer våkne og begynner snart å få glede av hverandre. Fysioterapeuten vi hadde møte med i forrige uke tipset om å ta med barna ut i parken og la de få ligge på piknikkpledd og oppdage hverandre mens de øver på hode-holding.

Jeg innrømmer at jeg av og til glemmer å korrigere alderen til Olivia i hodet mitt før jeg sammenligner med andre. Mange av barna i barselgruppen er én hel måned eldre enn Olivia om man tenker termindato. Mye skjer på en måned med disse små. Jeg tror likevel at Olivia hadde vært litt flinkere med å holde hodet sitt hadde jeg vært litt mer iherdig med å trene mageleie med henne. Rose henne underveis mens jeg lokker og lurer med speil og fargesterke leker. Jeg får det liksom ikke helt til; å la henne ligge på nesen og hylskrike fordi hun ikke får puste. Hun er sterk i bena, men armene brukes ikke til annet enn totting foreløpig. Det ender stort sett opp med at hun, hvis jeg glemmer å holde rumpa nede, tar krypestilling med "bakbena" og nesegrus beundring mens armene veiver i luften på hver side.

Jeg kom over denne makabre plakaten på min caffelatte-vandring i dag. Stakkars familie...

Klokken halv fire tok jeg meg selv i å tenke:
Ja, hva skal jeg finne på nå, da?

Det er første gang siden permisjonen startet. Jeg har begynt å nyte tiden litt mer. Når folk sier "Kos deg masse" når de hører jeg har permisjon, har jeg tenkt: how? how? how?
Men nå tror jeg nesten at det kan la seg gjøre...