Olivia tilbake på Ullevål

Vi er atter en gang på Ullevål universitetssykehus, vårt andre hjem. Flaks at vi bosatte oss på Sagene når vi nå likevel tilbringer så mye tid her.

Olivia har hatt tett nese ganske lenge nå og jeg trodde hostingen i natt var på grunn av at det hadde tettet seg til igjen.

I dag tidlig hostet hun igjen, så jeg tok henne med ut på badet for å dryppe nesen hennes. Jeg leverer henne til Jeppe for å fikse litt magisk morsmelk i en pipette da...

...ut av munnen til Olivia skyter det ut enorme mengder av hvit guffe. Jeppe får det meste på brystkassen før jeg hører det klasker i gulvet. Haken min fallt ned i utringningen og øynene mine stivner av redsel. Ut fra den lille nesen og munnen slenger det hvitt slim. Lille vennen er helt urørlig i en uutholdelig lang stund før hun klynker, liten og redd. Vi rekker å tørke henne, ser på henne med skjelvende førstegangsforeldre-blikk...og hva gjør den ville lille ungen?

Hun ser på oss med et lite unnskyldende smil.

Hun kviknet til mens Jeppe snakket med legevakten. Vi vaket over henne utover dagen, i dobbeltsengen med henne mellom oss. Hun fikk mat, sov litt og kastet opp igjen. To ganger. Vi ble redd for uttørking, så farmor kom ilende til fra Sandvika for å være med oss ned til legevakta. Fra legevakta bar det opp til Ullevål og barneavdelingen der.

Olivia er en skrekkelig søt unge, det svulmer i mammahjertet at hun er så tapper. Hun fanger blikket til alle som er i nærheten og er på ingen måte gjerrig med smilene sine. Etter hver gang hun har kastet opp tar det ikke lang tid før hun skifter fra pjuskete spurv til smilende løveunge.

Den kvinnelige legen som utførte ultralyden, jeg tipper hun er ungarsk, mente Olivia var en reklameunge. Nå vet jeg ikke om det stemmer, men jeg tipper hun tenkte at Olivia minnet om ungen i Kleenex-reklamen. Hun er til forveksling lik den ungen når hun gråter iltert på nattestid.

Olivia er flink til å gråte gjennom lydmuren. Jeg ser for meg at hun må besøke sine foreldre på døveavdelingen på eldrehjemmet om noen tiår. Selv ultralyd-legen måpte forskrekket. Hylene til den drøye halvmeteren gravde seg inn i marg og bein. Komplett forståelig når mamma holder bena og pappa holder armene og en fremmed kjører rundt med et kaldt instrument på en kvalm og uggen mage.

Alle prøvene har kommet tilbake med gode nyheter, så man antar nå at hun har magevirus, eller spysjuka som det heter på Sunnmøre. Når man er Olivia-liten er faren for uttørking stor, så de vil beholde henne under observasjon til i morgen tidlig. Det kan nok bli lenger. Jeg har trodd at en slik sykdom varer et døgn maksimum. Jeg har nok vært heldig eller blitt feilinformert. Legen regner med en uke.

Ikke greit å være liten med en mamma som er sliten.