Frøken Flikk-Flakk

Her er rekonstruksjonen/bildet av selve åstedet idag. Olivia turnet på hodet ut fra babygymen på dagsengen vi har på stua. Den er ikke all-verdens høy, men Olivia er såpass kort at det så brutalt ut for en førstegangs-mor. Jeg er fortsatt i sjokk over at hun var i stand til å skyte seg bakover med bena. Jeg trodde at det var trygt å legge babygymen litt opp i høyden bort fra snerrende hybelkaniner og hissige vindgufs,og dessuten har denne gym-stangen en siderulle-sperre. Men jeg hadde altså ikke tenkt tanken at hun kunne bevege seg bakover.

Jeg rakk akkurat å se at hodet hennes lå utenfor kanten av dagsengen før tyngden av hodet samt et ekstra fraspark fikk kroppen til å seile i parketten. Bakhodet (tror jeg) traff gulvet først før kroppen vippet rundt og nesen tok av for fallet. (Jeg merker at jeg blir litt kvalm og uvel når jeg spoler tilbake hendelsesforløpet)Hun gråt og ble naturlig nok veldig redd. Jeg ringte Jeppe først, men han tok ikke telefonen, så ringte jeg mamma som beroliget og foruroliget meg på samme tid slik mødre skal gjøre. så jeg tok kontakt med legen min som også per automatikk blir Olivias fastlege og fikk stikke innom en time senere.

Legen er en eldre utflyttet Sør-svenske som sikkert ankom Norge under krigen eller deromkring. Han er lun og lugom og får meg til å føle meg bedre etter at jeg har vært hos ham. Idag sjekket han inni ørene til Olivia, så på hodet hennes og lyttet til mine bekymringer. "Skulde du va det minsta bekymrad kan ni komma til mej igjen. Vi har inga ventetid for dom små barnen" (Nesten litt sånn som Jesus)

I tillegg oppdaget jeg at det ikke koster noe for legetimer for barn under 12 år. Jeg ble vel litt i overkant jublende overrasket der inne på venterommet, men jeg skylder på kombinasjonen sunnmørs-gener og lettelsen over at jeg ikke behøver å mate Olivia til jeg blir pensjonist.

Jeg tenker nemlig det verste. Idet Olivia seilte ned fra sofaen og jeg hang i luften på vei bort for å redde henne, rakk jeg å se fremtiden vår i "fast forward". Jeg rakk å tenke at det ville være min feil om hun fikk hodeskader, og at jeg aldri ville tilgi meg selv. Altså, omtrent det samme som jeg tenker hver gang jeg bærer henne og det er langt ned til keramikkflisene. Det er i det hele tatt skummelt å være mor.

Siden legen mente jeg skulle leve dagen som om ingenting hadde skjedd, så stakk jeg innom "Den vesle sjokoladebollefabrikken" for å smake versjonen med banansmak og en kopp Latte før jeg satte meg på en benk i Bjølsenparken. Her gikk jeg igjennom innholdet i en pakke jeg hadde reservert meg selv fra å motta da jeg fikk selskap på benken av en norsk skuespiller. Hun er såpass kjent at jeg vet hvem det er, men ikke Jeppe.

Damen og meg ammet sammen, lo av innholdet i pakken fra Sandvik/Go'Boken og utvekslet mammaerfaringer, hun mer proff enn meg siden hun hadde med seg nummer to. Blant annet mente hun, etter å ha lest Anna Wahlgren sine bøker at man skal tilby babyen pupp hele tiden de 12 første ukene, da ble det harmoniske barn som resultat. Wahlgren mener også at kolikk ikke finnes, men at det bare er noen barn som trenger å gråte litt mer enn andre.

Gulp...

Olivia har altså SÅ mye energi at hun må gråte det ut i hele fire (4) timer hver natt? Gråter Olivia fordi hun bare får mat når hun ber om det? Jeg får det ikke til å stemme. Og hva så med at sirkuset alltid starter klokken 22, og hun vrir seg som en ball av smerte? Er det bare for å gjøre seg interessant? hmm...jeg misstror Anna W. en bitteliten smule. Men så sa jo også denne skuespillerjenta at det ikke var alt hun kunne være enig i, men mye var bra.
Det spørs om ikke jeg får gå på biblioteket en dag og finne meg noen Wahlgrenske teorier jeg kan bli inspirert av.¨Bare for å finne én ekstra person som kan forvirre meg med nye kotymer og metoder, liksom.
¨
Etter at jeg hadde fått kjølt meg ned i parken, møtte vi Jeppe nede i sentrum. Målet var en lett-lett vårdress til Lille frøken Snuppelur som holder varmen inne og vinden ute mens vi bærer i MeiTai. Vi fant noen jakker som var i det riktige type stoffet/tykkelsen, men alt som ikke stopper der bena ender, sklir opp og er upraktiske på slike små.

Olivia har fnist og gurglet mye sammen med pappaen sin idag. Det var først på hjemveien at alt var hundrede-og-ett ute. Nok en gang ble jeg "Damen med den portable sirenen" på bussen.
Etter at hun fikk gråte ferdig her hjemme og hoppe opp og ned på en pilatesball i ukjent antall minutter, sloknet Olivia etter et måltid melk. Vi synes hun er skrekkelig søt når hun sover

I dag har Bestis, Olivias morfar, bursdag. Vi har sendt sånn passe fin pakke i posten.

Hihi, her er bildebeviset på at det ikke ble sølt på lab'en på Ullevål da Olivia ble unnfanget. Dette bildet viser nemlig en halvdel Maya og en halvdel Jeppe.

Du trenger:
- Et lite ark eller kredittkort
- Forestillingsevne

Slik gjør du:
- trykk på bildet slik at det blir litt større
- hold kortet/arket på midten av Olivias ansikt.

Til høyre ser man Jeppes idet han bekymret ber meg om å tenke meg om
Til venstre ser man mitt naive blikk når jeg tenker meg (skikkelig) om.

fifty-fifty