Loppis og poppis

Da jeg handlet på Nille og blant annet gjorde skandalekjøpet med div. scrappingeffekter, fikk jeg tilfeldigvis med meg en rull med klistremerker merket ”merket 70% - Rabatten trekkes i kassen”. Sånn kan det gå når de roter det til i kassaområdet, disse Nille-damene.

Digresjon. Hmm, når jeg tenker over det, så har jeg aldri vært innom en eneste Nille som har mannlig ansatt?

Uansett, Ann Iren kom innom etter mange dager med jobbreising og fant rullen med rabattmerker nokså interessant. Så da ble det fotosession med bilder av rabatt på ulike ting. Feks. baby og pupp. På noen av bildene ser Olivia så fornærmet ut at det ville være slemt å legge dem ut. Det rare (eller kanskje ikke) er at hun ligner veldig på meg fra da jeg var liten på disse ”sureleppe”-bildene.

Meningen for dagen var egentlig at Ann Iren skulle jogge (yikes!) rundt Sognsvann mens Olivia og meg skulle trille. Dagen ble litt spist opp av mer dilling enn trilling, så for å få klemt litt hendelsesforløp ut av dagen, så trillet vi bort til loppemarkedet på Lilleborg skole. Blant mye skrap og skrot fant jeg en redningsvest til baby 3-10 kilo og betalte skarve 15 kroner for denne.

Vesten er nok mer funksjonell enn fin, som gjerne er tilfellet for sikkerhetsprodukter. Jeg kan ikke bor mitt bare liv forstå at denne vesten skal passe en baby på 3 kilo, men om noen har en litt større baby og vil låne vest, så låner vi gjerne ut. Vi er ikke på sjøen i tide og utide, så den blir nok ikke særlig slitt med det første.

Jeg har lenge vært på jakt etter å fylle tomrommet under sengen til Olivia med en skuff til sengetøy o.l. Den store gjestesengen har tre generøse skuffer under liggedelen, men det føles lurere å benytte denne til leker og utstyr vi skal bruke ofte. En slik kasse koster 349 SEK på Happyland babybutikk på Svinesund, men nå sparte vi på en måte den turen. 20 kroner måtte jeg ut med for en tilsvarende skuff som med litt triksing passet akkurat.

I mellomtiden hadde min søster brukt en femtilapp på en nattbordskommode som praktisk nok passet akkurat til hennes kroppsfasong (ref. bilde) og i tillegg inneholdt ubrukt SWIX skismøring. I tillegg betalte hun en slikk og ingenting for et ubrukt ullteppe og noen klær hun skal sy om. (...som hun forøvrig aldri får tid til, så de blir nok mest sannsynlig hengt opp på knaggene på veggen der hun har alt det andre hun skal sy om. En klar indikasjon som støtter teorien min er at hun hadde glemt at hun har min symaskin stående hos seg. hihi)

Jeppe ble tilkalt som bærehjelp, og var der på pletten. Det er skikkelig stas med Jeppe; han mangler det kinkige bedagelighets-genet. Det selve genetiske som får noen av oss til å bli sittende i sofaen fremfor å ta en tur ut. Jeppe ser ikke ut til å synes at noe som helst av human forflytning er særlig problematisk. Han er en sånn person som aldri blir mystisk og akutt syk den dagene venner skal bytte adresse.

Derimot er vi begge av en slik karakter at vi tror vi rekker mer enn vi rekker, og derfor til stadighet kommer for sent til selskapeligheter. I dette tilfellet Jeppes nevøs 11-årsdag. Jeg noterer meg at til eldre en er, til mer presis er man. De eldste i klanen satt allerede langt ned i sofaen da vi kom halsende og såg ut til å ha sittet der lenge før annonsert oppmøtetid. Det er muligens fri fantasi fra min side, jeg har jo ikke akkurat vært tilstede for å verifisere min teori.

Jeg fikk nesten hjemlengsel da jeg såg kakebordet etter å ha forspist meg på pølser. Det Sunnmørske Kakebord er noe for seg selv, og mengden på kaker i denne bursdagen kunne minne om kakebordet ved en konfirmasjon. Jeg forsynte meg grådig og håpet på at vertskapet innsåg at jeg tross alt trenger strøm til meieriet jeg drifter for tiden. Jeg angra litt; det kan tenkes jeg handla litt i overkant mye på kraftbørsen.

Olivia var skikkelig poppis i kveld. Hun delte ut smil i hytt og maskingevær. Spesielt god kontakt fikk hun med Beate, kjæresten til Marcus sin fetter. Det er generelt enklere å møte nye mennesker når man har med seg barn. Man slipper å snakke om seg selv og sitt eget liv, og kan nærmest holde ungen foran seg.

Det tok meg litt tid å venne meg til det. Selv liker jeg å posisjonere meg i midten av der ting skjer. Nå er ikke jeg så interessant lenger. Ingen spør meg om hvordan jeg har det, og noen ganger hilser folk på Olivia og glemmer meg. Denne nye usynligheten har jeg godt av, noen ganger føles det befriende. Det er uansett fint for folk rundt meg at jeg lytter litt til hva de har å si.

Marcus fikk trommesett i bursdagsgave. "Jeg fikk sjokk!", sa han storøyd etter at han hadde fått summet seg. Både Marcus og Mina spiller i korps og hele familien er musikalske entusiaster fikk jeg inntrykk av. Dette var en investering i musikalsk karriere. Jeg tipper vi om noen år kan få gratisbilletter til konserter.
Det eneste jeg kan vise til, rent bortsett fra at jeg var veldig flink til å fade til riktig tid under opptak av Ti i Skuddet, er de tre korene jeg har vært medlem i. Jeg var på til sammen seks øvinger. Og mimet alle gangene.