Blomsterpikene

Vi har investert 1030 kroner i blomster til verandakassene samt en plastikkblomster som ble ødelagt på vei ut av butikken.

Farmor kom innom og tilbudte den bil-løse familien på Sagene et kollektivt smutthull. Vi benyttet sjansen til å kjøre bort en del søppel og klær som hadde hopet seg opp på verandaen i løpet av vinteren. Fretex fikk veldig mye sko i år. Merker at sko varer kortere når de er blitt så billige som de er på Skopunkten og Dinsko. Det er fristende å anskaffe seg nye sko oftere enn de blir utslitt. Mange av skoene vi ga fra oss var knapt brukt.
Jeg skammer meg.

Atter en gang forsøker jeg å se om fingrene mine har blitt noe grønnere siden sist. I fjor hadde jeg en type plante hvor knoppene var klissete å ta på etter blomstene hadde visnet. Så da gadd jeg ikke plukke rent. Og da gadd ikke plantene lage nye blomster, heller. Det ble en slags stillingskrig før jeg vant ved at de frøs ihjel på senhøsten. Når jeg tenker etter, så tror jeg det ble 1-0 til fjorårets blomster. De irriterte meg lenge etter sin død. Hvor gjør man av jord med lecakuler når man bor i blokk?

I år kjøpte jeg blomster etter anbefaling av kyndig Plantasjen-personell og ikke etter hva jeg synes er finest. I fjor tenkte jeg slik: Så, de må altså ha mye sol? Vel, hos meg får de heller venne seg til med et par timer på kvelden...


På bildet er Jeppe indignert for at jeg dirrigerte oss til feil kassakø. Hadde jeg hørt på Jeppe, så hadde vi hatt plassen til mannen med rød skjorte. I stedet måtte vi vente superlenge på en ekspeditør som måtte løpe inn i butikken for å sjekke priser. Jeg forsøkte å forklare Jeppe at det var for "the greater good" og at jeg glidelåskjørte i køen. Jeppe snurpet barten og himlet med øynene til svar.

Jeg knyttet på meg Olivia og stakk ut en tur da vi kom hjem og møtte Gry og venninnene i Iladalen-parken. Olivia trengte litt frisk luft for å bli ekte trøtt til natta. Gry ble med hjem for å være Olivia-stativ mens jeg ryddet til morgendagens bæretreff.

Dette pekebildet er primært til ære for vår mamma. Da vi var små og reiste på bilferie ble mamma alltid fascinert av de store rhododendronene folk hadde i hagene sine. Selv hadde vi en liten taslete en som aldri trivdes i vårt jordsmonn unansett hvor mye mamma lokket og lurte. Vi pleide å himle med øynene og herme hver gang mamma utbrøt "Sjå for ein store rho-do-den-dronn!" på vei ned Guldbransdalen. Nå blir vi litt imponert over store busker selv. Nå, når man vet hvor mye jobb det er.