Slangemenneske

Stakkars lille kråka vår.

Dagen startet i oppoverbakke i hva søvn angår. Jeg var en tullejente og sovnet ikke før i to-tiden. Klokken 03:30 ville Olivia ha natt-snack, så ut-med puppen-og-selvbetjening. Alarmen på mobilen min som var satt til 04:30 må jeg ha ignorert. Det gjorde til at jeg ble ansvarlig for en time lenger uten mat for Olivias mage.

Vi skulle komme fastende til Ullevål. Det skulle være helst 4, men i alle fall tre timer siden Olivia sist spiste før sykepleieren skulle dytte en slange ned i halsen. Da jeg snakket med en sykepleier i går for å høre hvordan reflukstesten skulle foregå, forespeilet damen meg en liten slange som visstnok var mindre enn sonden hun hadde da hun var helt ny.
Jasså? Ok, men da er det ikke så ille å få den gjennom nesen likevel, mente jeg.

Heh...

Slangen som sykepleieren dyttet ned i halsen på en fortvilet og skrekkslaget Olivia mens Jeppe måtte holde henne i et jerngrep, vel... tenk deg at du dytter en lang lednings-stump inn i nesen din og helt ned i magesekken.

Olivia raste og tårene spratt vertikalt rett ut i luften, omtrent som når man gråter på tegnefilm. Vi følte oss atter en gang som et par Munchausen-foreldre. I følge sykesøster tok det visst ekstra lang tid fordi lille frøken raseri strittet imot og ikke under noen omstendighet ville lures til å svelge slangen når sykepleieren blåste henne i ansiktet. Hadde Olivia hatt tenner, hadde hun bitt dem sammen for å matche det olme blikket hun serverte sykepleier Kari Anne.

OK, så NÅ kan jeg vel få gi henne litt mat, bønnfalt jeg. Neida, først er det ventetid, så er det røntgen (bære Olivia helt til andre siden av ullevål og tilbake), så justering av slange, så påkopling av monitormaskin med instrukser, og da... DA kan du få lov til å amme.

Jeg ble superlettet over at lille krigerbabyen vår sovnet på armen min etter gjentakende Que sera sera-sang og flytende tung-lett-lett over vinylgulvet på barneavdelingen. Det var nok verre for det nybakte paret som ikke hadde sovet på en og en halv uke fordi babyen deres sluttet å puste idet han gulpet og for mammaen til lille søte Mohammed som måtte passe på at ettåringen ikke dro ut slangen.

Olivia våknet oppe på det kalde røntgenbordet, men skrek ikke. Hun hadde nærmest resignert i kampen om mat, tror jeg. Derimot hjalp hun meg nesten av med klærne da jeg skulle amme henne da alt vår overstått.

Utover dagen måtte jeg registrere hver gang hun endret stilling fra oppreist til liggende. Monitoren, ikke helt ulikt en gammel Walkman, låg i en heftig 90 talls glorete veske jeg måtte bære på i tilegg til ett stykk barn.

Vi spøkte om det på barselgruppen senere på dagen etter at jeg kom i skade for å handle for 500 kroner på Barnevognhuset Rudo.
Jeg hadde altså fått en tidligere, analog modell avb arten baby, koplet med en ledning til en liten maskin. De andre hadde fått en litt mer moderne trådløs versjon. hihi

Barselgruppen var på Myrens Verksted i dag. Praten handlet mye om bæretøy fra sist tirsdag. Ellers snakket vi om bæsjefrekvens og lignende som vi pleier. Noen av barna har så smått begynt med fast føde, så jeg hører og lærer.

Etter at jeg, atter en gang, var den siste til å gå, trillet jeg ned til Løkka via HIFI-senteret, en sykkelbutikk og den nye kokosbollefabrikken. Hos sistnevnte hadde de fått en nyansatt med kassaapparat-skrekk, svett panne og nervøs latter. Jeg gjentok min beskjedne bestilling fire ganger før jeg spasserte ut med feil varer.

Jeg lurer på om kokosbolle-eieren eksperimenterer med ulike typer ansatte om dagen.? På Sagene jobber det tre nye damer som kommer fra et land uten "R"(tedipp-tedapp) og dælfol ikke folstål alt på nolsk, men de er til gjengjeld veldig blide og hyggelige.¨

Til opplysning er det bare 46 kalorier i en kokosbolle, så min nyervervede fedme har jeg tilegnet meg andre steder.

Blant annet var jeg innom McDonalds i dag som et ledd av min (ikke-planlagte) Christoffer Schou-tribute. Slik var det at jeg fant ut at Tinkafu-koppeholderen var som skapt for et lite McMåltid.

Prøvde å lokke med meg Gry til å bli med på Grønland for å kjøpe stoff, men hun ville heller være sunn og gå på trening. Vi rakk likevel innom henne før hun var ferdig på jobben og Olivia fikk nytt skift, ny melk og kvalitetstid med tante.

Bilder lyver mer enn 1000 ord; Søtnos var ikke så sur hele tiden selv om det hadde vært aldeles forståelig når man henger fast i en maskin med nesen.

På Grønland tok jeg turen innom Sten og Bent og kjeftet litt på dem fordi de fortsatt ikke resirkulerer papp/papir og glass/metall. Olivia smilte og lo før hun ble akutt trøtt og vi reiste hjem til sengen som engang tilhørte Jeppe og meg.

På 37-bussen på veien hjem ble jeg utsatt for en bråstopp så kraftig at jeg smalt rett i en metallstang med den venstre skulderen. Olivia lå godt beskyttet i vognen sin, heldigvis. Hun ble sikkertnok mest forundret over sin mor som fløy forbi som en tøydukke gjennom luften.