Ut av kroppen min opplevelse

7.mai
Jeg har navnedag og det er nøyaktig ett år siden Olivia-egget hadde en ut-av-kroppen-min-opplevelse og selve befruktningen skjedde. To dager senere fikk egget komme hjem til livmoren. Tenk at noe så lite kan vokse SÅ fort og bli så søt som vår lille søtnos...
Det er intet mindre enn et (assistert) mirakel.

I natt hadde "Lisje-Liv" (som er full av liv) en raptus midt på natta. Hun gråt så fælt og i sånn smerte at jeg tenkte "dette er definitivt en tur på legevakta-materiale". Jeppe spratt opp og kom styrtende til, helt vill i blikket. Jeg kvapp og satte i å hyle. (hehe. Jeg vet jo at Jeppe bor her også, men man er ikke så forberedt på selskap i nattens mulm og mørke)

Etter å ha prøvd alt annet, tilbød jeg den lille jenta en pupp. ...og det ble stille. Jeppe og meg flakket med blikket. Hæ? Alt det der og så var det bare det at hun var sulten?
Jaja, Olivia er på ingen måte en kjedelig baby. Hun er en dramaqueen som sin mor...og sin far.

Meningen i går var at vi i dag skulle på tur til ett-eller-annet "-toppen" (Tirilltoppen?) med Kari og Trine og de respektives barn. Jeg våknet tidlig og Olivia virket varm og jeg var sliten, så jeg lot oss sove lenger. Jeg våknet noe senere og beregnet at jeg kunne klare å være klar til klokken 11. Da jeg var klar til å ta opp Olivia var klokken nærmere 12. Hæ, hva skjedde?

Jeg fant da forklaringen på hvorfor jeg har hatt følelsen av å "miste tid" de siste månedene. (ammetåken, har vært min teori) Vi har en klokke som går for sent og en som går riktig. Jeg har komisk nok bassert meg på begge disse klokkene daglig. Og har altså mistet en og en halv time hver dag. Ikke rart at jeg ikke strekker til når jeg skynder meg alt jeg kan og ender opp med å plutselig ha brukt nærmere to timer. Ikke rart jeg må halse avgårde til ting. (Herlighet! Jeg, altså)

Det ble ingen topp-tur på oss i dag, med andre ord. Det ble til at jeg vimset rundt alene bak vognen og uten særlig mål og mening. Jeg er ikke så veldig glad i sterk sol og intens varme slik det har vært i dag, så jeg må nok øve litt på å finne skygge fremover.

Olivia vil helst opp og se hele tiden, og det lar seg sjelden gjennomføre om det er sterk sol. Da bør hun helst ligge i vogna. Men i vogna blir det varmt, og Olivia takler varmen like dårlig som sin mor. Så i dag spilte jeg rollen som "dame med gråtende barn" i et par kilometer med catwalk gjennom et par-tre bydeler.

Dro hjem og slappet av litt før Olivia ble rastløs og jeg trillet ned til KaffeGram, en nokså ny kaffebar på Sagene der 20, 54 og 37-bussen stopper. Et perfekt sted med svalende skygge på de varmeste dagene. De har forøvrig en legendarisk god hjemmebakt gulrotkake der (som er "verdt selve turen", som Michelin-guiden ville ha sagt det)

Jeg ville ikke nevne det for dem, men min pappa ville nok ha påpekt at de skulle selge litt mindre porsjoner av kaken.

Det er som med softis; Hvis man tapper en STOR softis for å være greie med folk, så kommer de ikke tilbake neste dag for å kjøpe mer. Da er de blitt kvalme, og trenger lang tid på å få lyst på mer is. I tillegg har de dårlig samvittighet over ha kastet mat. Porsjonering er –key- i en matbedrift.

”Sett heller ned prisen og server mindre, men likvel generøse stykker”, ville pappaen min ha sagt. Jeg lærte forresten alt jeg kan om matlaging på min fars gatekjøkken på 90-tallet. Jeg vet for eksempel eksakt når man skal flippe burgeren, og jeg kan skjære kinakål skikkelig-skikkelig tynt. Ellers kan jeg ikke så veldig mye om ikke "evne til å tilegne seg informasjon fra bak på pakken" teller.

Etter å ha blitt kvalm og flau over å ha spist så mye kake at jeg ikke trengte hverken middag eller kvelds, møtte vi Ann Iren i Myraløkka-parken. Jeppe fikset is og Olivia beviste at hun ikke er så dårlig på å holde hodet sitt som jeg trodde.

I kveld fikk vi straff som fortjent. Det tok oss to timer ekstra å legge Olivia etter at vi misset leggetiden hennes med en ekstra time fordi det var så koselig i parken.