Mingle med Mali

Olivia har møtt mange av mine venner og kjente i dag. Det er bare å sette seg på en benk på Olaf Ryes plass, og så kommer det noen man kjenner, før eller senere.

Vi startet dagen ved det røde treet på Gråbeinsletta, parken rett nedenfor der vi bor. Der slo jeg opp festivalteltet med Mali som assistent. Olivia var knapt plassert på matta før hun tok sin aller første kontrollerte snuing fra rygg til mage. Deretter imponerte hun med en lang serie av hodeløft. Hennes mor klappet i hendene av pur begeistring.

Etter å ha tilbragt halve dagen under det røde treet var Mali og Olivia klar til å røre på seg. Vi spasserte ned til Løkka og satte oss strategisk ned på den benken med best kikker-potensiale på Olaf Ryes.

Aller mest fascinert ble jeg av denne nesten to meter høye mannen som gikk forbi med følgende habitt: Rosa miniskjørt med kapper, lilla parykk, rosa veske mest laget for 6 år gamle jenter samt ett sett med ikke-barberte legger som endte i et par oversized pumps. Jeg tror jeg har sett ham før, men da med blond parykk og andre klær. Det er for øvrig ingenting damete ved ham bortsatt fra ungpikeklærne. Hans gange var lik gangen til en bryggesjauer. Jeg tipper han er i midten av 30-årene.
Han fascinerer meg voldsomt, men jeg har helst lyst til å bli kjent med ham på avstand.

Carsten og Even var på vei mot Th.Meyers idet Mali og meg inviterte dem høylydt bort til vår del av parken. Jeg oppdaget en pussig ting. Carsten løp nemlig rundt med et Mamiya IKKE-DIGITALT kamera, og dermed måtte jeg utfordre en av mine fastlåste oppfatningen.

Jeg synes nemlig nesten litt synd på dem som ikke har digitale kameraer. Tenk på de stakkars som ikke med én gang får vite om de har tatt et bra eller dårlig bilde, men må levere film til fremkalling, og betale masse penger og vente lenge..? Grøss!

Carsten mente at dette var en del av selve vitsen. Å glede seg lenge, og å bruke god tid på å komponere og stille inn for å ta det perfekte bildet. Å knipse løst og fast er visst litt for de folkelige pyser.

Det er kanskje slik som med smørefrie ski? Jeg har i alle de år tenkt at det var for de heldigstilte. Å kjøpe et par "ordentlige" ski slik at man slipper å smøre. Inntil Jeppe brast min illusjon og forklarte at smørefrie ski er for de mindre heldigstilte og muligens på klisterføre.

Etter at Carsten og Even dro tok den fem sekunder før Andreas skrenset mot benken iført en sykkel. Olivia ble fan av Andreas med én gang slik de fleste kvinns, og pratet og gurglet mer enn jeg har sett henne gjøre før. Hun liksom knakk i knærne og fniste mens hun siklet og skulte på Andreas med et lurt smil. (som om jeg skulle gjort det selv, men uten siklet, kanskje)

Jeg oppfordret Andreas til å ta med Jeppe på en sykkeltur i marka. Ikke ut av det blå, forslaget kom ganske naturlig etter generell diskusjon, tror jeg. Andreas svelgte tungt da jeg svarte bekreftende på at Jeppe er en "sånn derre som har ordentlig sykkelbukse og sånn".

Ann Iren kom innom benken etter jobb og ble sendt for handle nødbleier. Olivia leverte nemlig tre pakker i løpet av dagen, mot normalt en i uka, så hennes mor ble litt i villrede. Visstnok bajser småbarn oftere når det er varmt, kunne Jeppe fortelle fra barnehagen der flere av de største barna hadde hatt noen uhell de siste dagene.

Vi dro hjem hvert til vårt og møttest senere i Myraløkkaparken.