Dagen før dagen

Vi forbereder oss til storinnrykk.

Hvert år inviterer vi venner og kjente til 17.mai-feiring hos oss. Det serveres tapas, og selv om alle har med en ting eller to hver, så er det mye som skal handles inn.

Jeg tok med Olivia i OTHen (fortreffelige kjøreegenskaper og rommelig handlekurv)opp til StorO-senteret. Min lille søtnos var blid og fornøyd og fant seg i å ligge i vognen lenger enn normalt. Riktignok ikke uten en intens entertainment-faktor fra Olivias moro-mor. Riste-riste rangler og lage rare lyder med munnen fungerer aller best akkurat nå.

På hjemveien sto trafikken i alle retninger, så jeg tok bena fatt i stedet for å vente på 37-bussen tilbake til Sagene. Halvveis ble Olivia sulten igjen, og jeg måtte styrtamme på en benk langs Akerselva mens jeg smugkikket på andre turgåere. Olivia ville opp og se, så jeg knyttet henne til meg i meitaien. Der var det OK å sitte, men b-a-r-e om jeg var i bevegelse hele tiden.

Jeg liker å bære og Olivia får sett seg litt om og faller dessuten ofte i søvn i bæreselen. Utfordringen i dag var at hun ville sitte og se fremover samtidig som været var uberegnelig. Det var sol, regn og vind om hverandre, så det ble ganske vanskelig å beskytte henne med den ikke-medfølgende sommerhatten.

På kvelden fersket jeg Jeppe i å skulle stryke damaskdukene direkte på bordet. Jeg tok over for å bevise at det kunne la seg gjøre å stryke store ting på et bittelite IKEA-strykebrett også. Phew! Jeg angra med én gang. Det er kompliserte og tidkrevende greier å stryke damask-duk. Resultatet ble så-som-så, men jeg tror nok folk vil trives likevel.

På kvelden kjente vi en uvant lukt sive inn på soverommet vår fra luftekanalen. Det var fra naboen vår som hadde stoppet å leve. En eldre mann, nokså udramatisk, egentlig... men likevel betenkelig at VI nå har blitt avisoverskriften "Ingen brydde seg. Nabo låg død i flere dager."

Jeg klødde likevel etter å bry meg da Jeppe snakket med politietterforskerne. Hvordan skjedde det, hvor fant dere ham, hvor mange dager.., alt dette og mer til ville jeg spørre om. Jeg har sett nok CSI til å vite at man lett blir mistenkt for ugjerningen om man er for nysgjerrig...så, best å lukke sin munn, altså.
Bare for å ha det på det klare; selv om jeg krisemaksimerer her, så døde naboen helt sikkert en naturlig død.

Vi satte opp vinduet på soverommet til full gjennomlufting og Olivia og meg flyttet inn til Jeppe som per tiden residerer på barnerommet. Det var litt koselig og romantisk og vi lata som om vi var på ferie og bodde i ny hotellseng.

Jeppe mente vi ikke skulle si noe til gjestene i morgen om naboen, det kunne jo være at noen fikk litt noia over at noen hadde dødd i etasjen under?
HVA?
Jeg var himmelfallen. Jeg setter pris på en god historie, og jeg er en anelse morbid i tankegangen. Hadde nærmest sett for meg hvordan jeg skulle overdramatisere den morbide hendelsen for Idunn og Gry og Mali, og så skulle vi holde "tyssstnad" om hele greia?

Detta blir vanskelig...