500 gratispenger

Jeg har en veldig plasseringsvennlig vogn. Det får meg til å tenke at jeg er en hyggelig passasjer. Det er slike ting jeg av og til tenker jeg er alene om å filosofere over.

Min mamma måtte vekke meg i dagtidlig i et forsøk på å få meg til legen. For tredje gang skulle jeg altså forsøke meg på min egen 6-ukers kontroll. Denne gangen var jeg ti minutter for tidlig ute, og det gjorde meg litt ille til mote.

Av en eller annen grunn lider jeg av redsel for å komme for tidlig. Jeg er like redd for å komme for sent, så jeg antar at ”akkurat passe” er et sentralt tema for mitt liv. Jeg liker for eksempel ikke varm eller kald mat, men lunken. Jeg mistrives om det er for varmt i været eller om jeg fryser. Akkurat passe, altså.

Uansett, jeg kom meg endelig til legen. Han var klok nok til å ikke nevne mine to ammetåke-uhell, og satte i gang samtalen. Om jeg hadde tenkt på prevansjon?
Hehe, er ikke det litt sent med DEN samtalen?, spøkte jeg og pekte med øynene mot Olivia. Legen lo ikke.
Så tok han et par prøver før han konkluderte med at jeg trengte jerntilskudd i en måneds tid og det var det. Hæ? Har jeg virkelig svettet SÅ mye for SÅ lite?

Etter en kjapp tur innom hjemme for litt mating og ny bleie, tok vi turen innom Tante Gry og jobben hennes. Der ville de intervjue meg i forbindelse med en ny messeportal. Jeg er en kresen bruker, så de angret kanskje litt da jeg brukte godt over tilmålt tid på å dypdykke ned i detaljer. I tillegg hadde jeg vanskelig for å konsentrere meg med brystspreng og en hylende liten Olivia i Tante Grys armer nede i resepsjonen . Jeg antar at filmen de tok opp av intervjuet kan bli interessant underholdning på årets julebord.

Selv om all PR er god PR, så var den største motivasjonen de 500 gratispengene jeg fikk for jobben. Gavekortet skulle jeg bruke på BARE meg selv, men endte likevel opp med å bruke mesteparten i en barneutstyrsbutikk like etter. På den annen side, så går det mest utover meg om barnevognen vår blir stjelt, så da har jeg jo på en måte kjøpt noe til meg selv når jeg gikk til anskaffelse av en barnevognlås?

På veien hjem møtte jeg en energisk kar nederst i Karl Johan. Han stoppet meg og fortalte...blablabla...ungdom mot narkotika...ville jeg kjøpe en penn?
Jeg var egentlig litt svett fordi jeg befant meg midt i narko/lommetyv/hore-sirkuset, så jeg berømmet hans engasjement og sa noe om at jeg applauderte at han befant seg i selve problemområdet.

Det var først da jeg fortalte Jeppe om episoden at jeg forstod at jeg ikke hadde støttet Ungdom mot narkotika, men faktisk har bidratt til å holde narkoindustrien levende. Hehe, jeg er så DUMSKALLE noen ganger!

Selvfølgelig, SLIK var det jo! Jeg fniste idet jeg forteller til Jeppe at; hmm, jo...han snakket kanskje skrekkelig fort, hihi...når jeg tenker over det, så var øynene hans veldig intense og oppsperrede.

Og ja! Han holdt rundt pennene slik at jeg ikke kunne se en eventuell logo. Og det var vel forsåvidt mangelen på logo som gjorde at jeg stusset litt i etterkant.
Jeppe sa:”Maya, da! En slik penn kunne du fått av meg, jeg har mange slike på kontoret mitt”

Jaja...

I kveld har Olivia vært umettelig og krevet sin pupp nonstop. Det er nokså slitsomt. Hun gulper, så hun får nok ikke for lite mat, så det er nok magen som plager henne.

---

Oppdatering:
På tampen av kvelden tok Jeppe over og jeg satte indignert på meg mine øreklokker og fallt i søvn-koma. Av det jeg kan lese i Jeppes blogg, ser det ut til at Jeppe fant det magiske trikset som gjaldt for akkurat denne kvelden. Hva som fungerer er like uforutsigbart som en labyrint i stadig endring.