Solskinnsdag og råskinnskveld

Vi startet dagen med et langt bad. Når jeg sier ”vi”, så mener jeg selvsagt Olivia. Selv måtte jeg nøye meg med en rask avskylling og heller blåse i at jeg mest sannsynlig hadde gulp i håret.

Det var tid for Olivias andre behandling hos osteopaten vi var hos før påske. På venterommet satt det en gammel dame på MINST 100 år. Hun søkte Olivias oppmerksomhet og dyttet hardt i henne til tross for at hun sov og langsomt var på vei ut av drømmeland. Jeg merket at jeg ble en løvemamma og ville daske til damen på fingrene, men jeg smilte og lo nervøst i stedet. Tante Ruth hadde nemlig vært barnehagetante i et par-tre mannsaldre, fortalte hun.

Jeg synes på en måte at det er greit at hun nå er pensjonist.

Denne gangen gråt ikke Olivia like mye som ved siste behandling. Sist gang var fokuset mest på magen. Denne gangen konsentrerte osteopaten seg mest om nakke og hode. Det er uvant at noen spør om det går bra med meg, men det gjør altså osteopaten. Jeg føler meg nesten flau for at jeg har blitt så hardhudet på Olivias gråt. Jeg håper det er fordi jeg nå kan skille mellom bekymret gråt og smertegråt.

Etter behandlingstimen sloknet Olivia og jeg jublet innvendig. Jeg benyttet sjansen til å spasserte en lang tur (MED vognen, selvsagt) fra Majorstuen, ned til slottsparken, videre til Solli Plass hvor vi besøkte Ione på jobb*, så tok vi T-banen til Byporten hvor jeg gjorde opp for meg** og endte opp på Grønland hvor jeg endelig fikk tak i Chicco-smokken***.

På veien hjem kom jeg i skade for å kollidere med rushtiden. Tre vogner skulle med, så min vogn fikk en så ugunstig plassering at folk måtte dytte/løfte på håndtaket for å komme forbi. Jeg følte meg veldig upopulær og er sjeleglad for at vi har valgt ut barnehager som ligger så nærme at man ikke trenger ta med vogn inn på bussen.

Jeg følte meg heller ikke videre poppis da Olivia satte i å gråte dramagråten sin etter at vognen hadde fått seg noen småsmeller. Hun HYLTE og jeg stod slik plassert at jeg ikke fikk tatt henne opp uten at det ville være uforsvarlig. Så det var bare å holde ut fra Akersgata til Sagene mens jeg følte svette bebreidende blikk i nakken.

En annen av vogndamene smilte forståelsesfullt. Denne damen fra Brasil hadde selv hatt en kolikkunge, så hun kjente igjen gråten.”Gå til Osteopat!”, var rådet jeg fikk av henne. Det var det eneste som hjalp. "Tre-fire ganger hos osteopat, og så får du en ny unge", sa Brasildamen.

Jeg vil helst beholde Olivia, men jeg ble glad for at jeg ikke tuller bort pengene mine. Det er dyrt. Ca. 2500 for fire behandlinger.

Håper det hjelper, for i kveld er som alle andre kvelder. Hun skriker seg blå, stakkars lille jenta vår.



* Ione [:ajåouniii]
Det var stas å møte Ione igjen. Hun har visst ikke gjort annet enn å jobbe i det siste. Jeg hang litt i galleriet hun jobber i, ammet litt og en trøtt Olivia hilste på Ione med et halvt øye. Hehe, jeg tror Ione ble en smule babysyk.

** Se egen sak: Sporadisk moralisk

*** Se egen sak: Til siste narresmokk